Fiskeriene må opp i havvind-hierarkiet
Kronikk av Mariann Frantsen og Mia Høgi
Strategisk konsekvensutredning (SKU) for havvind ble sendt på høring før sommeren. Denne skal legge grunnlaget for Norges videre satsing på offshore vindkraft. I arbeidet med det grønne skiftet ser det ut til at fiskerinæringens rolle og betydning ikke er tilstrekkelig vektlagt. Dersom hensynet til bærekraftig matproduksjon nedprioriteres til fordel for rask kraftutbygging, kan det få langsiktige konsekvenser vi bør unngå.
Opprinnelig dekket de 20 foreslåtte havvindområdene et areal på rundt 54 000 kvadratkilometer. Det er et svimlende tall – og for å sette det i perspektiv: Danmark er bare 43 000 kvadratkilometer stor. Med andre ord ble det foreslått å bygge ut havvind på et område som er større enn hele Danmark. Nå er det blitt 18 områder, der 2 er fjernet på grunn av sikkerhetspolitikk.
Alle de foreslåtte havvindområdene vekker bekymringer, både med tanke på konsekvenser av utbggingen og konsekvensene for fiskeriaktiviteten. Men noen av dem skiller seg ut som spesielt konfliktfylte.
Planene om å åpne områder som Nordvest C, Vestavind E, Sørvest E og Sønnavind A til havvindutbygging er ikke bare uheldige – de er direkte kritiske. Disse havområdene er livsnerven for pelagisk fiske. Å bygge vindturbiner her er som å sette industribygg midt i åkeren. Myndighetene ønsker sameksistens mellom de to næringene. Det er urealistisk å kunne fiske innimellom turbiner. Når havvind flytter inn, må fiskerne flytte ut.
Et kunnskapsgrunnlag som ikke holder vann
SKU gir et ufullstendig bilde av hvordan havvind kan påvirke fisk, særlig når det gjelder støy, elektromagnetisme og endringer i havstrømmer. Forskningen på disse effektene er begrenset, og kunnskapsgrunnlaget er tynt. Likevel konkluderer utredningen med at påvirkningen bare er "moderat". Det fremstår som en politisk vurdering snarere enn en faglig fundert konklusjon.
Pelagisk Forening mener det bør settes av midler til langsiktig forskning før utbygging, slik at beslutninger kan tas på et solid faglig grunnlag. Vi kan ikke gamble med viktige biologiske ressurser, matproduksjon og næringsgrunnlag basert på antakelser.
Det er graverende at Energidepartementet gjennom SKU ikke har vurdert samlet belastning i større grad enn det som er gjort. NVE skriver at dette skal gjøres i prosjektspesifikke konsekvensutredninger – men det er for seint. Erfaringen tilsier at når et område først er åpnet, blir det sjelden stengt igjen, selv om konsekvensene viser seg å være alvorlige. Å vente med helhetsvurderingen til etter åpning er dårlig forvaltning.
Fiskeriene nedprioriteres
I SKU er fiskeriene vurdert som "meget viktige", men ikke "særdeles viktige". Det er vanskelig å forstå. Fiskerinæringen leverer mat, eksportinntekter og arbeidsplasser – med lavt klimaavtrykk. I tillegg er det en næring med dype historiske røtter og evigheten som perspektiv. Den har vært bærebjelken i kystsamfunn i generasjoner, og skal fortsette å være det.
Metodene som er brukt for å vurdere fiskerienes betydning er svake. Korte tidsserier, utdaterte prisdata og forenklede kart gir et forvrengt bilde. Når beslutninger tas på feil grunnlag, er det næringen som betaler prisen.
Kunnskap først – og fiskeriene må med
Før vi bygger ut havvind i stor skala, må vi vite langt mer om hva det faktisk betyr for livet i havet, for produksjon av mat og for dem som lever av det. Det handler ikke om å si nei til grønn energi, men om å si ja til ansvarlig forvaltning. Fiskerinæringen er ikke en sektor som kan skyves til side – den er en bærebjelke i norsk økonomi, kystsamfunn og matsikkerhet.
Skal vi lykkes med å kombinere energiomstilling med bærekraftig matproduksjon, må fiskeriene få en langt tydeligere plass i planleggingen. Ikke som en fotnote, men som en premissleverandør. Det krever at vi bygger kunnskap før vi bygger turbiner – og at vi gir fiskerinæringen den statusen den fortjener.