Når den største predatoren ikke nevnes
Kronikk av Kristian Sandtorv og Mariann Frantsen
Havtalen 2026 er en viktig påminnelse om at havet er i endring, og at årsakene til utviklingen i flere fiskebestander ikke er enkle. Men når predasjon trekkes fram som en del av forklaringen, bør også havets største predatorer nevnes.
Havforskningsdirektør Nils Gunnar Kvamstø holdt under årets Havtale en alvorlig og tankevekkende tale om tilstanden i havet. Budskapet var tydelig: Fiskebestandene er kraftig redusert de siste årene, klimaendringene skaper nye utfordringer, og vi må være villige til å tenke nytt når gamle forklaringer ikke lenger strekker til.
Det er mye å være enig i.
Men vi vil og stille spørsmål om det som ikke ble nevnt.
Da årsakene til sviktende rekruttering og nedgang i viktige bestander ble gjennomgått, ble temperaturøkning, mattilgang, makrellens og torskens predasjon på torskeyngel og behovet for å redusere fiskepresset trukket frem. Men økosystemets største predatorer var fraværende.
Langs kysten og ute på feltene rapporterer fiskere om stadig større forekomster av hval og sel. Dette er ikke observasjoner som har dukket opp over natten. Fiskere har i årevis meldt fra til forskere, forvaltning og politikere om det de ser på havet. Men det er vanskelig å trenge gjennom med budskapet når utviklingen i fiskebestandene diskuteres.
Torsk og makrell som predatorer er relevante forhold. Likevel er det påfallende at diskusjonen stopper der. Når predasjon trekkes fram som en del av forklaringsbildet, bør de største predatorene i økosystemet også være en del av bildet.
Forskning ledet av Havforskningsinstituttet har anslått at sjøpattedyr i Nord-atlanteren årlig konsumerer om lag 25 millioner tonn byttedyr. Det er flere ganger større enn uttaket i de kommersielle fiskeriene. Det betyr ikke at hval og sel spiser seks ganger mer kommersiell fisk enn fiskerne fanger. Byttedyrene består også av krill og andre arter. Men størrelsesordenen illustrerer at predasjon ikke kan behandles som en fotnote. Da må vi også være åpne for å diskutere hvordan hval- og selbestandene forvaltes.
Spørsmålet er heller ikke om hval og sel spiser fisk. Det gjør de.
Spørsmålet er hvor mye dette betyr for de enkelte bestandene. Hvordan fanges dette opp i modellene? Hvordan påvirker endringer i utbredelse og antall sjøpattedyr rådene som gis til forvaltningen? Og er kunnskapen vi bygger forvaltningen på tilstrekkelig oppdatert når fiskerne over lang tid rapporterer om utvikling som de mener ikke gjenspeiles i debatten?
I havtalen sa Kvamstø at de ikke har tid til berøringsangst. Det er et budskap som fortjener støtte.
Når kvoteråd og bestandsvurderinger kan svinge med 30 til 50 prosent fra ett år til et annet, til tross for streng forvaltning, må alle steiner snus for å forstå hva som påvirker utviklingen i våre viktigste kommersielle fiskebestander. Da må vi også tørre å diskutere spørsmål som er ubehagelige, kompliserte eller politisk sensitive.
For dersom målet er å forstå endringene i havet, må ingen vesentlige deler av økosystemet være unntatt fra diskusjonen. Klima, fiskeri og næringstilgang er viktige forklaringsfaktorer. Det samme gjelder predasjon. Da er det vanskelig å komme utenom spørsmålet om hvilken rolle sjøpattedyrene spiller i dagens havmiljø.