Fisk er mat – hvorfor later noen som noe annet?
Norge er en sjømatnasjon. Vi har levd av fisk i all vår tid, og vi forsyner verden med millioner av måltider fra havet – hver eneste dag. Likevel er ikke sjømat en del av matvareberedskapen og det argumenteres hardt, både for og mot, at fisk skal inkluderes. Det er ikke bare underlig – det utfordrer hele vår selvforståelse som kystnasjon og matprodusent.
Sjømatnæringen bidrar med 38 millioner måltider hver dag. For nordmenn utgjør fisk bare rundt 3 % av maten som spises i Norge. Men like fullt så må fisk inkluderes når matvareberedskap diskuteres.
Under Arendalsuka var matvareberedskap et tema i mange debatter. Det er tydelig at dette engasjerer bredt – både politikere, organisasjoner og folk flest. Det er viktig at man har riktige fakta på bordet når beslutninger skal tas. Når fakta blir ignorert, blir også løsningene dårlige. Å utelate fiskerinæringen fra beredskapsplanene er å undervurdere Norges evne til å forsyne egen befolkning med mat – og å overse det enorme potensialet som ligger i å bruke havet som en del av løsningen.
Riktig fakta må på bordet
Når vi vet hvor mye mat som hentes fra havet, og hvilken rolle fisk har spilt i norsk historie, er det nesten uforståelig at vi fortsatt må diskutere om fisk skal være en del av beredskapsplanene. Det burde vært en selvfølge.
Regjeringen har tidligere begrunnet utelatelsen med at fisk er vanskelig å lagre, og at oppdrettsnæringen er avhengig av importert fôr. Men dette gir ikke mening. Fisk kan konserveres og lagres, og er derfor godt egnet til beredskapslagre. Vi har konserveringsmetoder som strekker seg langt tilbake i tid – tørrfisk, saltfisk, hermetikk – og fryselagre langs hele kysten. Samtidig tar beredskapsplanene for landbruk høyde for import av både gjødsel og fôr.
Begrunnelsen framstår ikke som faglig. Da må vi spørre: Er det politisk motivert? Er det et bevisst valg å utelate fisken, eller er det rett og slett en flau forglemmelse? Uansett er resultatet det samme – en undervurdering av Norges evne til å forsyne egen befolkning med mat fra havet.
Villfisknæringen leverer enorme mengder mat, og kan levere hele året. Det er på tide at myndighetene anerkjenner dette – næringen er ikke bare en eksportnæring, men også en matprodusent.
Anerkjennelse krever gode rammevilkår
Å bli inkludert i matvareberedskapen handler om mer enn å få en plass i en plan eller et dokument. Det handler om at myndighetene faktisk anerkjenner at fisk er mat. Og videre at det kommer rammevilkår som ivaretar en slik anerkjennelse.
Får en anerkjennelse for denne viktige samfunnsrollen krever det at vi har en fiskeripolitikk som legger til rette for at flåten kan fiske mest mulig innenfor bærekraftig rammer. Det er dessverre flere eksempler på det motsatte. CO₂-avgiften som holder på å kvele enkelte fiskeri, stengingen av Oslofjorden der fiskerne tok støyten for et problem som egentlig ikke handler om fiske, men om hvorfor det er dårlige levevilkår for livet i Oslofjorden, og arealkonfliktene til havs, der andre interesser ser ut til å ha mest innflytelse.
Rammevilkårene bør støtte opp under en slik rolle – ikke svekke den.
Debatten handler altså ikke om å velge mellom fisk eller korn, eller kjøtt. Den handler om at vi på en åpen og kunnskapsbasert måte kartlegger hvilke matressurser vi har, og bruker alle ressursene for best mulig beredskap. Landbruk og fiskeri er ikke konkurrenter – de er komplementære næringer. De dekker ulike behov både når det kommer til ernæring, energi og ikke minst smak. Det styrker totalen.